Thor Bjarne Bore: 

Kunsten å være kirke - om kirke og kultur
Kåseri ved Kirkefestdager i Sandefjord 1. november 2006

Norske kirker er med sine 7700 konserter i året en av de største og viktigste konsertarrangører og spillesteder i landet. 900 kirkemusikere utgjør en stor del av det profesjonelle musikklivet. 2250 amatørkor, band og grupper er knyttet til norske kirker. Kirkene er kunstgallerier med ulike kunstarter – med et tidsspenn på tusen år. Nordiske undersøkelser tyder på at nesten halvparten av kirkebesøkene er motiverte av musikalske, estetiske og kulturhistoriske årsaker. Det er ikke for dristig å si at det er ved å bygge ut kirken som kulturinstitusjon at man styrker den best som folkekirke. Og trolig er kirken bare i sin begynnelse av å oppdage sin rolle som kulturaktør. Vi trenger en sterkere bevissthet rundt dette. Det oppstår spennende møter med kunsten som en selvstendig stemme i kirkerommet, dette har til nå vært mye fraværende fordi man for det meste har oppfattet kunst som ren nytteverdi.
Vår kristne kulturarv, bygd på læren om Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, preger det norske samfunn mer enn noen av oss forstår. Selv kalenderåret gjennomsyres av denne arv. Biskop Eivind Berggrav skriver: "Det som lever er kirkeåret som almanakkårets livspreg og innholdsfylde. Uten kirkeåret ville alle almanakkdager være like grå og pregløse. De ville vært uten ansikt. Det er kirkeåret som gir kalenderåret blod og farge og gjør det levende."
I forhold til gudstjenestelivet er kirken for øyeblikket inne i en brytningstid med hensyn til hvilket preg gudstjenesten vil få musikalsk i fremtiden. Reform av kirkens gudstjenesteliv har varslet at det i fremtidens kirke vil bli større gudstjenestelig mangfold, større stilistisk mangfold og større valgfrihet.

Når den kristne kirke har vært den sentrale kulturs kap ende kraft i vår verdensdel, tror jeg det er fordi den meningsgivende rammen om mange kunstneriske mesterverk er mennesket som Guds ypperste skapning, fall og oppreisning som de dramatiske valgmuligheter i ethvert menneskeliv, frelse og fortapelse som de to polene i vår evige skjebne. I skapelseslæren og inkarnasjonen ligger de to viktigste forutsetningene for kirkens rolle som kulturskaper og de kristnes engasjement i kulturlivet.

Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen som fremholdt at dersom de kristne betrakter kulturen og særlig kunsten som tabu, blir kristenheten en av de mange kultursekter som er vår tids forbannelse. Fangen fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden., men at det var en voksende lengsel etter annen tilnærming.. Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Og hans syn har vunnet mer frem enn Hallesbys. Nylig var jeg med og markerte 50-årsjubileet for Norske Kirkeakademier, ett av flere eksempler på at en del etter hvert kjente seg ukomfortable for den noe ensidige rollen kirken spilte som kulturell bremsekloss. Viktige sider ved kirkens budskap. som erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, ble forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

På hjemlige kirkemarker er det laget arenaer der kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere møtes for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Det er satt i gang prosjekter der man prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter. Og kirken har fått sin kulturmelding - "Kunsten å være kirke". Jeg kommer tilbake til den.

Norske kirkedører åpner seg mer for kulturlivet. Et lite eksempel: Da filmen "Heaven", basert på et etterlatt manuskript av filmlegenden Krzysztof Kieslowski, ble vist i en norsk kirke, fremkalte kirkerommet nye motiver og bilder fra lerretet som en ordinær kinovisning aldri ville ha maktet. Det ble et livets lerret, hvor filmens budskap og kirkens budskap tangerte hverandre og fortalte at dette rommet er stort nok til å romme både Gud og alle våre timelige spørsmål og menneskelige undring. Dette berører noe av det som synes å være essensen i de siste årenes endrede forhold mellom kirken og kunsten. Fra å være motkulturer gir kirke og kultur hvert sitt bidrag til den samme livserkjennelsen. Etter mitt syn er dette vitaliserende for både kirke og kunst

Kirken er en del av kulturen. Kirkens forståelse av sitt oppdrag – å formidle evangeliet om Jesus Kristus og gi menneskene opplevelser av Gudsrikets nærvær i verden – har vært og er preget av skiftende tider og ulike kulturelle påvirkninger. I en kirke i Managua i Nicaragua er den oppstandne Kristus malt som en nicaraguansk landarbeider, mens middelalderens europeiske kirkekunst viste ham som en seirende konge. Jesushendelsen må tolkes og aktualiseres på alle arenaer. Den gir oss imperativ til å formidle noe om Gud på stadig nye måter og til alle sanser, gjennom bilder, drama, lukt, berøring, ord og toner. Dette har skjedd til alle tider.

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. Ofte har vi i vår kirke vektlagt det å tenke og høre, men budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.
En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet; inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner, inn i inkluderende fellesskap gjennom at flere kan erfare budskapet. Vi skal se, vi skal lytte, vi skal synge, vi skal rope, vi skal til og med kunne lukte og smake i kirken. Kunst og kultur er mer enn et bilde, det er mer enn en sang eller en salme – det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Et menneskeliv er mangfoldig og hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan gjøre det?

Jeg tror på en kirke der vi kommer når vi gråter, der vi kommer når vi jubler, der vi kommer med vår sorg, med vår sykdom og vår smerte. En kirke der det er rom for å fange opp dette i sanseinntrykk, der vi kan gjenkjenne våre erfaringer i kirkerommets utforming, i menighetens musikkliv og i prestens prekener. En kirke som utrustes til å stå midt i smerten, midt i gleden, som fremmer fellesskap, håp og tro og som løfter opp en høy, høy himmel der det er rom forGuds kjærlige omsorg for hver eneste en av oss.

Gud snakker til meg også gjennom kunsten, bildene, diktenes metaforer og usigeligheter. Ikke bare i det som betraktes som kirkelig kunst. Han bruser i heftige og provoserende teaterstykker, i rystende fortellinger, slik de f. eks. kan uttrykkes gjennom film, overalt hvor forvandling skjer slik at mennesker uroes og vekkes og utvikler sin erkjennelsesrikdom og kommer til sannhet om seg selv. Der bor han, Sannhetens ånd.
Kunsten er en viktig del av Den Hellige Ånds virkeområde. Men det kirken i vår tid sårt behøver, er ikke dekoratører – det er opprørere. Den trenger mennesker med en innsikt, et nervesystem og en uttrykksevne som setter dem i stand til å formulere en ekte menneskelig erfaring, som samtidig er et uttrykk for kristen livsfølelse og engasjement.
Stundom ser vi kraftige reaksjoner mot for eksempel en ny altertavle i en kirke. Men det er et svik mot fremtiden dersom dagens kulturarbeidere i kirken nøyer seg med å finne frem til det dekorative og det alle kan enes om og være såkalt rolige for.
Kunsten i kirken burde egentlig ha en profetisk side, skulle være båret oppe av et profetisk skrik og ikke være en slapp viderebefordring av tradisjonen. Det er viktig å sette sin intuisjon og kraft inn på opprørets side, finne de handlinger og tegn som peker fremover.

Kirken og kunsten har ofte mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I en stadig mer gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Å forvalte det som ikke er til salgs.
Kirke og kultur deler en felles forutsetning; mennesket er i bunn og grunn et åndsvesen. Når kommersielle aktører henvender seg til hjertene våre, er det lommebøkene våre de vil ha tak i. Men menneskelivet er mer enn kjøpekraft og konsum, og kirken og kunsten er samfunnslivets urokråker som minner oss om vårt opphav og vår målsetting. Om mennesket kan vi si med sannhet; vi er mer enn vi ser ut til. Dette er det både kirkens og kulturarbeideres oppgave å minne mennesker på. Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden: "Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det".

I dagens samfunn, preget av et tabloid menneskesyn med fokus på kjapp tilfredsstillelse på alle livsområder, kan kirken og kunsten sammen danne en sterk motstrøm mot lettvintheten og det overflatiske, og skape tyngde i livet, slik Benny Andersen og Johannes Møllehave gjør i en samtale de har publisert i en bok.

Rolf Jacobsen sier i et vers: "Guds stemme hører vi ikke, men vi finner veier overalt og spor i hjertene og stier med lavmælt lys.
Vi finner spor av Gud og hans vesen overalt i kulturen, også der mange ikke hadde tenkt han skulle være. Gud har for eksempel en fremtredende plass i tekster av hip-hop-artister som Tupac Shakur og "50 cents".
Den barske filmtrilogien om "The Matrix" fungerer som en moderne lignelse over det å bli født inn i Guds rike som en ny skapning. Når Deus Ex Machina sier «It is done», burde det vært tekstet med «Det er full-brakt», som var Jesus' siste ord på korset
Der heltene i "Ringenes Herre" tviler og svikter, velger de likevel å kjempe for det de tror på eller de angrer på sine feil og vil rette dem opp. De moralske reglene som gjennomsyrer Ringenes Herre er basert på et sett verdier som er utpreget kristne. Den endelige løsningen er basert på kjærlighet, nåde og håp, hvis man kan finne dem i seg selv. Noen må ofre seg for at andre skal få leve i lyset.
I Tolkiens verden er det kamp mellom det gode og det onde, her er alvor og valg, og alle handlinger får konsekvenser.

Slik kunne vi fortsette med en del eksempler fra kulturytringer utenfra som preger den norske hverdagen. Her hjemme var det vært oppløftende å se oppslutningen om Svein Tindbergs kvelder. Der har evangeliefortellingen fått en spennende renessanse som i seg selv inviterer til debatt og arbeid med evangeliets fortsatte plass i vårt kulturliv. I vårt samfunn har evangeliefortellingene vært et fundament i tradisjonsformidlingen og i den allmenne dannelse, men i dag vokser det opp generasjoner av barn og unge som har minimal kjennskap til disse fortellingene. En fornyelse av de bibelske fortellinger er derfor en utfordring som ikke bare menigheter og organisasjoner står overfor, men vårt kulturliv i sin alminnelighet.

Bibelen vitner om Gud, men Bibelen vitner også om mennesket – fornedret og oppreist,
ynkelig og enestående Det er med dette utgangspunkt at vi i dag opplever at kirkefremmede generasjoner får ny sans for den kristne tradisjonens styrke. "Du kan ikke gjenkjenne Gud før du gjenkjenner mennesket", som det heter i en av salmene til min gamle sommervikar fra Romsdals Budstikke, Edvard Hoem: Den samme Hoem har fortalt om hvor stor betydning det bibelske språk hadde for forfatterskapet hans selv i de periodene av livet da han var mest fremmed for Bibelens budskap.
Den kulturradikale tradisjonen hadde hegemoni i Norge fra 50-tallet og langt ut på 80-tallet,
og i denne epoken ble Gud tabuisert som litterært emne, men etter noen tiår ble de religiøse problemstillingene skarpstilt på ny. "Fraværet av Gud i daglig samtale kan beklages – selv om man ikke er metafysisk anlagt" sa den ikke-troende Dag Solstad. Han klager i et intervju over at så få har tatt hans religiøse problematikk alvorlig. Han mener selv å ha skrevet om Gud og gudsbegrepet i fullt alvor både i "Professor Andersens natt" og "16.07.41 ". Der befinner hovedpersonen Dag Solstad seg i himmelen over Berlin, han ser engler og andre himmelske figurer, han ser til og med Guds trone. "Endrer ikke begrepene seg nå?" spør Solstad i en tale som er gjengitt mot slutten av boken.

Det dreier seg om å kunne bruke elementer fra en kristen forestillingsverden. Gud, himler, engler og profeter, på en ny måte. De er både helt løsrevet fra og tett knyttet til en totusenårig kristen tradisjon. Å være helt nær og helt borte fra en kristen forestillingsverden, ser ut til å bli en mer og mer utbredt forfatterholdning.
Lovprisningen av kjærligheten i 1. Korintierbrev 19. - "om jeg kjenner alle hemmeligheter og
eier all kunnskap, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet" er selve hovedtråden i den enorme veven Jan Kjærstad spenner ut i "Oppdageren", som er en av bøkene i trilogien som ga ham den nordiske litteraturprisen.
For noen år siden klarte ikke Karl Ove Knausgård å bruke Bibelen i sin kritikerroste roman
"Ute av verden". I bind 2. som korn i 2004 skrev han en roman spekket med refleksjoner over bibelske fortellinger. Mange mener at ingen tidligere norsk roman har forstått inkarnasjonen så godt.
I Jon Fosses "Melancholia I" er forfatterskikkelsen Vidme på vei til en prest for å melde seg inn i statskirken. Han mener at arbeidet som forfatter har ført ham inn i noe som han sitat "i
lykkelege stunder av klårsyn har komme til å oppfatte som glimt av det guddommelige".
Religion er nå er terna hos forfattere som ikke alle nødvendigvis har en like uttalt kristen identitet eller noe ønske om å forkynne et budskap. Men de sirkler inn terna som er viktige for eksistensen.
Sist søndag var jeg på en gudstjeneste der en av de mer radikale forfatterne fra 70-, 80-tallet samtalte med presten om dagens tekst. Etterpå meldte han seg for øvrig inn i kirken igjen. I en bredere sammenheng: Mon ikke kirken i litt større grad kunne bli en arena for presentasjon av skjønnlitteratur og møte med forfattere?

For et par år siden ble det en sterk debatt rundt en installasjon av maleren Håkon Gullvågs bilder i Nidarosdomen, med motiver fra skapelsen til oppstandelsen. Jeg tør ikke si noe om den kunstnerisk kvalitet i Gullvågs bilder. Men de grep meg sterkt, jeg mener de representerer viktig kommunikasjon til dagens mennesker, og de gir fornyet mening og fokus til de evige spørsmål om det Onde og det Gode, om Guds kjærlighet til menneskene.
Kirken skal ikke være noe utstillingslokale, men jeg oppfatter Gullvågs malerier som et genuint uttrykk for intensjonen om at kirkerommets elementer må bidra til å levendegjøre og iscenesette et religiøst møte for mennesket i dag. Slike prosjekter krever både kunstnerisk kvalitet og en bevisst kirkelig tankegang. Kunstfaglig kunnskap bør i sterkere grad inngå i kirkelig utdannelse.
De norske kirkene er Norges største kunstgalleri, men vi trenger en ordentlig samtale om forholdet mellom kirkerommet som et utstillingslokale for kunst og som et sted der kirkerommets elementer bidrar til å levendegjøre og iscenesette et religiøst møte for mennesket i dag.

Et meget sentralt spørsmål i forholdet mellom kirken og kunsten, er dette: Skal kirkekunsten formidle og åpne for troen, og skjer det på bekostning av kunsten som gjenspeiler og tolker livet, smerten og lidelsen, kunsten som våger å vise tvilen og de ubesvarte spørsmålene? Kirkereformatoren Luther mente at bildet var underordnet Ordet og kunne bare tjene som illustrasjon. Maleren Rembrandt kom til en annen oppfating, med utgangspunkt i fortellingen om de to disiplene som vandret til Emmaus. Kapslet inn i sin sorg kjenner de ikke den oppstandne igjen der han går ved siden av dem på veien. Først når han setter seg til bords med dem og bryter brødet, skjønner de hvem han er. Det er gjennom hva de ser, at de etter hvert også forstår hva han sier. Emmausmotivet ble derfor for Rembrandt et hovedtema livet igjennom.
Denne fortellingen overbeviste ham om at hans oppgave gjennom kunsten måtte bli å gjøre Evangeliet synlig, noe han også langt på vei klarte. Hans bilde "Den fortapte sønns hjemkomst", skulle etter l. verdenskrig på plass igjen i et museum i Stalingrad, etter å ha vært evakuert. Det fortelles at da kassen med kunstverket ble åpnet, falt flyttefolkene på kne og gjorde korsets tegn. De hadde aldri hørt om det berømte bildet. Men kunstverket utstrålte en kraft som de ikke kunne verge seg imot.
Et kapell i Syd-Frankrike er i sin helhet utsmykket av Henri Matisse. I motsetning til Rembrandt hadde ikke Matisse noe nært forhold til kristendommen. Men da kapellet ble innviet, vendte biskopen seg til Matisse med disse ordene: "Gjennom denne utsmykningen har Gud gjort Dem til sin tro tjener".

Fra det franske kapellet til Mortensrud nye kirke i Oslo. Jeg vil anbefale at hvis noen skal i nærheten av den en gang, bør de ta en titt på alterveggen som fyller nesten hele kirkerommets bredde. Her er velkjente bibelske symboler som fisken og øyet. Men her er også tre steiner fra Robben Island, den sørafrikanske fangeøya der Nelson Mandela satt i 26 år, og steiner fra Berlinmuren og fra Jerusalem er også innfelt i veggen. Steinene taler taust om ufrihet og tvang, men også om håp fordi de peker på steder der blodige konflikter er avløst av dialog og samhandling.

For tre år siden ga Kirkerådet Norske kirkeakademier i oppdrag å utforme en kulturmelding for den norske kirke. I fjor vår ble den sendt ut til alle landets menigheter og er ment å være
til inspirasjon og videre oppfølging i den lokale menighet, og vi ba om innspill til oppfølging av konklusjonene.
Kirkemøtet uttrykte stor begeistring for meldingen og utfordret kirken til større åpenhet og dristighet i samspill med kultur- og kunstmiljøer. Møtet inviterte kulturarbeidere og kunstnere til å se kirkens trosunivers med sine fortellinger og symboler som en faglig utfordring. Og møtet utfordret politikere til å inkludere kirken, lokalt og nasjonalt, når kulturell og kunstnerisk utfoldelse skal prioriteres.
Kirkemøtet 2005 vektla sterkt at kunst- og kulturfeltet er svært sentralt i forhold til kirkens strategiplan

• Trosopplæringsreformen må inkludere kulturperspektivet i alt sitt arbeid. Dette må skje med samme krav til kvalitet som samfunnet ellers setter til Den kulturelle skolesekken
• Den pågående reform av gudstjenestelivet må realisere målet om å bruke samtidens kunst- og kulturuttrykk og gi rom for kulturelt mangfold.
• Kunst kan gjennom kirkens diakonale virksomhet bidra til å gi legedom og hvile. Kirken må stadig åpne seg for å finne nye måter der kunsten kan bidra til at kirken viser støtte og omsorg for mennesker i livets gode og onde dager.
• Når kirken tilbyr unge utfoldelse innen musikk, dans, drama og visuell kunst, er de verdifulle bidragsytere og får styrket sitt eierforhold til kirken og troen. I tillegg vil det som produseres, ha egenverdi og formidle ungdomskultur og tro til resten av menigheten. Det er også viktig at unge slipper til med sine uttrykk i høymessen og det øvrige menighetslivet, og ikke avgrenses til egne arenaer og fora.

Det er ikke uten grunn at kunst kalles åndsverk. Et åndsverk formidler noe som går dypere, høyere og bredere enn det vi umiddelbart fanger opp. Kunstnerne har alltid hatt en slik rolle i kirke og samfunn og vi skal fortsatt gi dem rom. Kirkemusikere og andre kunstnere er med på å inkludere oss alle i kunstnerisk virksomhet, og intensjonen bak Kirkerådets vedtak om regionale sentra med en koordinerende instans er at kunst og kultur skal komme hele folket til gode gjennom et nært samarbeid mellom kirken som en troverdig kulturaktør og med andre deler av kulturlivet i vårt land. Gjennom et samarbeid mellom nasjonale, regionale og lokale aktører håper vi at dette kan være i gang allerede fra 2007.

"Kunsten å være kirke" inneholder mange råd og anvisninger som vil kunne få stor betydning lokalt. Nå må også landets menigheter arbeide videre med meldingen, bygge nettverk og gi rom for det kulturelle mangfold i kirken.
Det er i den lokale menighet at kirkens kulturarbeid har sin basis og fremste tilhørighet. Der kan det skapes nettverk av kunstnere med tilhørighet i og utenfor kirken, utvikling av kunst og kunstuttrykk som kan fange opp lokal, nasjonal og internasjonal tilknytning, og en forståelse av at den lokale kirke har et oppdrag og en tjeneste som kunst- og kulturbærer.
Menighetene er grunnstammen i Den norske kirke. Kirken må bygges på grunnfjellet, og derfor er det også viktig å legge et fokus på kunstens inkluderende egenskaper, spesielt i forhold til de grupperingene som ikke er storbrukere av kirken.

Musikk kan ofte fungere bedre enn ord til å uttrykke og komme i kontakt med følelser. Kirkemusikeren skal med musikkens språk både formidle forkynnelsen av evangeliet og lede menighetens svar i gudstjenesten. Og kirkemusikere er den eneste kunstnergruppen med fast og lovpålagt ansettelse i norske menigheter.
Meldingens forslag om å utvide kirkemusikers stilling til 100 % i de fleste menigheter blir nok et økonomisk spørsmål.
Noen steder kan en vurdere å bruke ressurser på å ansette en utøvende kunstner innen f.eks. billedkunst eller dans i en bistilling som menighetens kulturkoordinator, for nettopp å få frem bredden og nytenkningen i kultursatsingen.
En utvidelse av en kulturarbeiderstilling knyttet til en institusjon i lokalmiljøet, eksempelvis aktivitør eller terapeut, kan være en annen måte for en menighet å tenke på.
Det er et enormt tilfang av musikk som er skapt gjennom historien til bruk i kirkelige sammenhenger. Musikk danner kjernen i en ikke ubetydelig del av det organiserte menighetslivet, og musikkevenementer er av de hendelser som trekker flest folk til kirkene. Menighetenes musikkaktiviteter utgjør også en svært viktig – kvalitativt og kvantitativt – del av norske lokalsamfunns kulturliv.
Men mange spørsmål reiser seg. Hvordan sikrer vi f.eks. at kirkene forblir en ikke-¬kommersiell musikkscene når kommersielle julekonserter driver utleieprisene i været slik at lokale kor og artister ikke lenger har råd til å leie kirken? Og hvor snevert skal vi definere repertoargrensene i kirkerommet når artister innen visesang og pop holder sine juletumeer?
I forbindelse med begravelser, men også ved vielser, møter kirken av og til ønsker om avspilling av musikk som er innspilt på CD eller andre medier over høyttaleranlegg, f.eks. "Gamle Svarten" fordi far var så glad i den. For de pårørende som slik ønsker å minnes eller å hedre minnet om en avdød, kan naturligvis dette være en grei løsning. Men da mister man en dimensjon i musikkformidlingen som har med det kunstneriske uttrykket å gjøre, og kirken bør med stor frimodighet holde frem tanken om "live" musikk som et bedre alternativ og samtale om hvilke uttrykk som passer inn i sammenhengen.

Vi trenger en teologisk tenkning rundt kirkerommet som åpner for stor takhøyde, for at alt sant menneskelig kan utfolde seg i kirken, såfremt helheten tar hensyn til rommets egenart og hensikt. En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk Hvordan kan vi stimulere til nyskriving av salmer og musikalske verker for kirkerommet? Vi trenger stadig nye sanger å synge ettersom våre livsbetingelser endrer seg.
Og hvordan kan det bygges opp en høyt kvalifisert stab av kirkemusikere, utforme attraktive stillinger og skape muligheter til videreutvikling?

I en sak som skal opp på Kirkemøtet om 14 dager, er det i forslaget til lokal kirkemusikkplan satt som målsetting nr. 1 at i den enkelte menighet skal kirkemusikken ha en sentral oppgave i gudstjenestene og de kirkelige handlinger.
Korarbeid skal være et kjerneområde, og det erkjennes at samlingen av kordeltakere er en vesentlig ressurs for kirken. Det må arbeides med gode svar på forholdet mellom koret som frivillig, organisert fritidsaktivitet og menighetsrådets ansvar. Det skal være bredde i musikkstil og uttrykk.
Det er viktig å ta vare på kirkekunsten gjennom de profesjonelle utøverne. Det som skjer i kirken bør være på høyde med det beste utenfor. I samarbeid med lokalt ballettstudio, sceneinstruktører, landsdelsmusikere, jazzmusikere, komponister, lærere i Kulturskolen, billedkunstnere osv. kan det utvikles nye og spennende kunst- og kulturkonsepter i kirkerommet. Kirkerommet appellerer til kreativitet.
Men kirken er også et sted for amatører. Mye korarbeid er gode eksempler på dette – barn og voksne i kor har stor glede av å opptre og de gir alt de kan på gudstjenesten eller konserten. Skulle det bli for sterk vekt på profesjonalisering, kan frivilligheten blir helt borte.
Kvalitet er et relativt begrep. Et lite barn som synger en kirkevise kan berøre følelser og hjerter like mye som en profesjonell musiker, alt etter hvem som lytter og hvilke sammenhenger sangen fremføres i. Blandakoret kan gjøre en optimal innsats, det skaper en god atmosfære i kirkerommet som berører hjertet. Domkoret kan ivareta en annen del av musikklitteraturen og i samarbeid med profesjonelle musikere og eksempelvis Verdis Requiem en fremføring et konserthus verdig.
Korpset, kirkekoret, barnekoret, rapperen, trekkspilleren, fiolinisten og saksofonisten kan alle bidra til å gjenspeile det guddommelige og skape kunst i kirkerommet. Og så får vi evaluere i ettertid, men aldri være så redde for å tråkke feil at vi blir stående stille. Og ikke glem at også ungdommen må få oppleve kirken som en arena for sin musikkform, også de som ikke synger i kor.

Kirkerommet spør ikke etter musikksjanger, men etter ekthet og ydmykhet overfor Guds tilstedeværelse. Det finnes godt og dårlig i alle stilarter. Men kirkemusikeren bør ha myndighet til å stille krav og til å vurdere i hvilke sammenhenger det er tjenlig å plassere ulike utøvere. Vi må alltid strebe etter det beste ut fra de forutsetninger vi har.
Det er viktig med et godt samarbeid både innad i kirken og utad i lokalmiljøet. Alle tiltak må konkretiseres ut ifra lokale forhold.

Ordet som medium er sentralt for kristendommen. En viktig utfordring her er å tilføre prekenhåndverket verdifulle impulser gjennom økt dialog og samarbeid med andre fagområder som driver tolkende virksomhet.
Nye liturgier må få et inkluderende og erfaringsnært språk som kommuniserer med mennesker i dag. Langt flere forfattere – og komponister for den saks skyld – bør engasjeres til å lage nye salmer. Og det er en utfordring å åpne Bibelen for barn på en måte som ikke blir harmoniserende og moraliserende.

Drama og dans er kunstarter med lange tradisjoner i kirkelig sammenheng. Samtidig har det helt fram til vår egen tid vært stor skepsis knyttet til dans og drama i kirken i Norge. Her skjer det imidlertid raske forandringer i vår tid. I løpet av de siste tiårene er det skapt en del produksjoner med utgangspunkt dels i motiver av religiøs art, dels i kirkerommet og dets egenart. Det store tilfang av dramatikk som vises på offentlige scener – både historisk stoff og stykker som skapes i vår egen tid – tar opp eksistensielle, etiske, moralske og verdimessige temaer.
Det bør tenkes mye mer fritt om hvor drama kan brukes. Kirkerommet tåler mer av
uttrykksmidler enn man ofte tror, men det kan også sette grenser ved sin fysiske form og innholdsbestemte symbolikk. Det kan begrense det kunstneriske mangfold om man ikke også ser mulighetene i menighetshus/bedehus og i et samspill på samfunnshus, kafeer, kjøpesentre o.a. Rogaland Teater fikk stort gjennomslag da de spilte et lite stykke om Josef i mange ulike sammenhenger.
Danseren som med sitt ordløse språk og estetiske uttrykk forener mennesket og ånd og visualiserer føleleser og stemninger, kan gi den talte tekst en ekstra dybde og undertekst som vil være berikende i liturgisk sammenheng. Dansen bør være en liturgisk uttrykksform som visualiserer klage, lovsang, anfektelse, glede og sorg i møte med Gud og mennesker.

Film er i historisk sammenheng en ny uttrykksform. I kirkelig sammenheng har den korte og lite helhetlige tradisjoner å vise til. Samtidig er film det kunstuttrykket som har størst publikumsoppslutning, ikke minst blant unge mennesker. Det er skapt lite film "for kirken", men det er skapt mye film som, i likhet med dramatikken, omhandler eksistensielle spørsmål. Dessuten er det, som kjent, skapt en rekke filmer som bygger på bibelfortellinger.
Kan film integreres slik at kirkens kommunikasjon styrkes og fordypes?

Kirken trenger å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger å ta samtidens religiøse lengsel på alvor, trenger å forene tradisjon og fornyelse, trenger ikke å opptre som kunstneriske smaksdommere, trenger kanskje litt mindre frykt for samtidskunsten, trenger å innse at kunst ikke skal illustrere men fortolke.
Poenget må være å inspirere, peke på sammenhenger og muligheter. Stundom skinner Bibelens lys klarest gjennom poetiske tekster som aldri har funnet nåde for noen liturgikommisjon eller salmebokkomite. Ofte er jordens salt rammere i installasjonskunst og stand-up shows enn i liturgiens bønner og prekener.

Kirken må være aktiv med å skape fora og nettverk der alle krefter som er opptatt av ideen om det skapende mennesket og tanken om menneskeverd, kan utforske mulighetene for samarbeid. Kirken må bidra til kultur- og samfunnsdebatt.

Jakten på mening er typisk for vår tid, og gir et ypperlig utgangspunkt for samtale.
Ta f.eks. populære Friends med Joeys jakt etter en skuespillerkarriere og Rachels konstante trang til å shoppe. Noen lengter etter å være som alle andre, andre lengter etter at de skal bli sett fordi de er spesielle. Alle sammen deler de en lengsel etter romantiske forbindelser. Men til og med når alt går bra, er det sjelden noen av vennene sier seg fornøyd med tilværelsens tilstand. Monicas drøm om å drive egen restaurant blir etter hvert oppfylt, men nye lengsler trer frem, blant annet drømmen om en lykkelig, stabil familie. Hva er egentlig meningen med livet?
Hvordan skal vi i kirken kunne møte ungdommer som mener at individualismen er det høyeste gode og at det som føles naturlig er det som er riktig? At alle verdier er relative og bare har gyldighet til jeg finner noe som passer meg bedre?

Et forsøk på en beskrivende oppsummering

• kirken spiller en viktig rolle i det pulserende kulturlivet i landet, og en rekke menigheter gjør en stor og god innsats innen bestemte kunstområder
• det er en voksende forståelse av viktigheten av at kirken har et bevisst forhold til samfunnets samlede kulturliv
• rammevilkårene for kunstproduksjon og -formidling i kirkelig regi er svært dårlige
• det gjennomgående er svært liten kompetanse i kirkelige strukturer på kunstområdene, og at det er svake tradisjoner for å benytte fagkompetanse i forvaltningen av kunst- og kulturområder i kirken
• det er lite av insitament, støtte og utfordring i kirkelige strukturer i retning av å styrke den kirkelig-kulturelle utviklingen
• kirken har i liten grad tradisjon og praksis for å invitere kunstnere til å la deres stemmer høre – uten å sikre seg at det man får høre er ufarlig (god kunst er sjelden det).

Jeg runder av her. Vi beveger oss på et felt der det finnes mange spørsmål, mange behov, mange utfordringer, mange bønner om midler. Men det som jeg føler meg ganske sikker på, er at Kirken vil kunne bli en markant kulturaktør først og fremst gjennom kompetente medarbeidere. Kirken må i praksis vise at den forstår hva som kreves av kompetanse og innsikt av en kulturaktør og av en organisasjon som skal samarbeide med andre kunst- og kulturmiljøer. Kantorstillingene – de eneste kunstfaglige stillingene i Den norske kirke – bør utvides til å få et mer helhetlig ansvar for menighetenes kulturvirksomhet.
Kirken må derfor være aktiv i å skape fora og nettverk der alle krefter som er opptatt av ideen om det skapende mennesket og tanken om menneskeverd, kan utforske mulighetene for samarbeid.

Kirkens organer – fra Kirkemøtet ned til de folkevalgte i den enkelte menighet – må påta seg ansvar for kulturområdet. Vi må sette kultur på våre dagsordener, på linje med andre oppgaveområder. Og vi må sikre økonomiske rammer som gjør en virksomhet mulig. De ansatte i kirkelige stillinger må få ansvar og ta ansvar. Ansvaret for hver eneste – fra biskop og prest til kantor, diakon og kateket – må konkretiseres
Kirken trenger stadig å tenke nytt om formidling av evangeliet, kristen tro og tradisjon. Trenger å ta samtidens religiøse lengsel på alvor, trenger å forene tradisjon og fornyelse. Men vi trenger kanskje litt mindre frykt for samtidskunsten, trenger å innse at kunst ikke skal illustrere men fortolke.

Altfor ofte har kirkens og teologiens ytringer om kunst hatt en kontrollerende og sensurerende hensikt. I det øyeblikk man vil bruke kunsten som et "virkemiddel", reduserer man kunstens kvalitet og betydning.
Kunsten er noe man skal la seg utsette for. Ikke noe man skal bruke.
Kunst er i slekt med det profetiske. Kunst har åpenbaringskarakter.